Bragdøya
Det har vært drevet gårdsbruk på Bragdøya siden 1500-tallet, men det var først etter at øya ble kjøpt av Henrik Arnold Thaulow i 1786, at gården ble utviklet til et mønsterbruk og Kristiansands første lystgård. Øya har hatt mange eiere opp gjennom historien, og på begynnelsen av 1900-tallet ble det i tillegg til gårdsdriften drevet mottaksanlegg for makrell i de to sjøhusene på innsiden (vest) av øya.
Gårdsdriften på Bragdøya opphørte på 1950-tallet, og øya ble lenge liggende brakk. Kristiansand kommune overtok eiendommen i 1969, men det var først etter at Bragdøya Kystlag ble stiftet i 1986 at det kom i gang ny aktivitet. Etter hvert ble øya åpnet opp og tilrettelagt som et av byens mest populære friluftsområder. Bragdøya Kystlag driver i dag en omfattende virksomhet knyttet til Bragdøya Kystkultursenter, som er etablert i de restaurerte sjøbuene på øya, med bevaring og restaurering av tradisjonelle trebåter, skjøtsel av kulturlandskapet, skyssbåtforbindelse til øya, kafedrift og kulturelle arrangementer.
Kristiansands eldste lystgård
Det finnes flere lystgårder omkring Kristiansand – gårder som ble anlagt av storborgere og embetsmenn som jobbet i byen. Dette var et uttrykk for opplysningstidens lengsel tilbake til naturen, hvor man kunne trekke seg tilbake fra byens ståk og mas, nyte fred og ro og dyrke sine kulturelle interesser. Samtidig ble lystgårdene bygget opp med en ambisjon om å forbedre norsk jordbruk.
Henrik Arnold Thaulow etablerte byens første lystgård da han kjøpte Bragdøya i 1768. Hovedhuset er nå restaurert og framstår tilnærmet lik sin fordums prakt. I tillegg er bryggerhuset, jordkjelleren og låven gjenreist på bakgrunn av historiske kilder, og de fleste jordene og de gamle drifteveiene er ryddet. I trappen i Thaulows Hus ble det bygget en liten teaterscene – den første i Kristiansand – med dør i veggen hvor skuespillerne kan gå ut og inn. Her har Thaulow- og Wergelandfamilien moret seg med å spille sammen og for hverandre. På denne tiden ble gården på Bragdøya også arena for en ny type barneoppdragelse, tydeligst formulert i Nicolai Wergelands traktat Henricopædie. Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder fra 1808. Ifølge denne skulle barn oppdras til å utforske verden og lære av erfaringer: «Opdrager ikke den Lille til Ammestuen og Sophaen; men til Verden.»
Thaulow-familien
Henrik Arnold Thaulow (1722 – 1799), født i Moss, var morfar til Wergeland-barna. Han var kunstmaler, kunstoppkjøper og privatlærer med nære forbindelser med den danske kongen og hans hoff. I 1763 ble han ansatt som by- og rådstueskriver i Kristiansand. Sammen med sin kone, den 24 år yngre Jacobine f. Chrystie (1746 – 1818), som også kom fra Moss, fikk han 13 barn. Med Henrik Arnold og Jacobine Thaulow begynner det organiserte kulturlivet i Kristiansand. I sitt hus i Østre Strandgade bygger de et teater- og konsertlokale, og bidrar til å etablere Det Dramatiske Selskab og Det Musikalske Selskab i 1787. Det går en linje derfra til dagens Kilden og Kunstsilo.
Flere av deres etterkommere har satt dype spor i norsk historie: Badelegen Heinrich Arnold Thaulow, maleren Frits Thaulow, sosiologen Vilhelm Aubert, dikteren og opplysningsmannen Henrik Wergeland, militærstrategen og landskapsformeren Oscar Wergeland, og forfatteren og feministen Camilla Collett.
Alette Wergeland, f. Thaulow (1780 – 1843)
Alette Dorothea Wergeland, f. Thaulow, var nest yngste datter av Henrik Arnold og Jacobine. Hun giftet seg med Nicolai Wergeland og ble mor til fem barn: Henrik, Augusta, Harald, Camilla og Oscar. Tre av dem står på sokkel i Kristiansand i dag.
Alette var amatørskuespiller i Det Dramatiske Selskab, og gjorde stor lykke i Thomas Mortons skuespill Den hjemkomne Nabob, hvor hun spilte karakteren Camilla Porter. Det er grunnen til at datteren fikk sitt navn Camilla. Etter at familien flyttet til Eidsvoll i 1817, lengtet hun alltid hjem til Kristiansand.
Alette er skildret av begge sine berømte forfatterbarn. Henrik elsket sin mor og kalte henne «den ømmeste af alle Mødre». Camilla var mer ambivalent, særlig på grunn av morens gammeldagse syn på kvinners giftemål. I selvbiografien I de lange Nætter skriver Camilla: «Hun havde et Barns Sjæl, men en Serafs Hjerte».
Nicolai Wergeland (1780 – 1848)
Nicolai Wergeland var fattiggutten som ble en av Norges ledende intellektuelle i første halvdel av 1800-tallet. Han var sønn av en klokker i Hosanger utenfor Bergen, men faren dro til sjøs og forsvant. Nicolai fikk likevel økonomisk hjelp til skolegang, og utdannet seg til teolog i København. I 1806 fikk han stilling som lærer ved Katedralskolen i Kristiansand, og noen år senere ble han utnevnt til residerende kapellan. På grunn av konflikter i byen flyttet han med familien til Eidsvoll i 1817, hvor han fortsatte sin prestegjerning. Drømmen var å komme tilbake til Kristiansand som biskop, men den stillingen fikk han aldri.
Nicolai var en mangfoldig begavelse. Han utga romaner og dikt, skrev lærebøker og politiske debattinnlegg. Han støttet kong Karl Johan og fikk mange motstandere blant dansk-vennlige embetsmenn. Mest kjent er han likevel for tre ting: Boken Mnemosyne (1811), hvor han argumenterte for nødvendigheten av et norsk universitet; arbeidet i konstitusjonskomiteen på Eidsvoll i 1814, hvor han stilte med et eget grunnlovsutkast; og innsatsen for sine barns utdannelse og karrierer. Uten hans støtte og krav kunne Henrik, Camilla og Oscar neppe oppnådd de posisjonene de tilegnet seg i løpet av livet.
Nicolai ble Henriks viktigste litterære konsulent, og løftet norsk litteraturkritikk til et nytt nivå i sitt forsvar for sønnen i 1833: Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesi og Karakteer.
Henrik Wergeland (1808 – 1845)
Henrik Arnold Wergeland ble født i familiens hjem i Dronningens gate, og bodde i Kristiansand frem til han var ni år. Resten av livet tilbragte han hovedsakelig på Eidsvoll og i Christiania. Et par episoder fra barneårene nevnes i selvbiografien Hassel-Nødder. Denne er fra teatret i Det Dramatiske Selskab:
En Bekjendt af min Far kom just opad Trappen, og da han saae, at jeg havde syet et
Kors af Guldgaloner paa min Trøje, tog han mig i Toppen og spurgte: nu, Henrik,
hvad Slags stor Mand vil du blive, naar du alt nu begynder med en Ridderorden?
Minister! svarede jeg.
Det er forlidet; hvorfor ikke Konge?
Nei for da regjerer jeg Kongen.
11 år gammel begynner han på Christiania Katedralskole og seks år senere blir han innskrevet ved Det Kongelige Frederiks Universitet, hvor han studerer teologi. Han er aktiv i studentmiljøet og engasjerer seg med polemisk kraft i samfunnsdebatten. Hans utagerende livsførsel medfører at han nektes jobb som prest. I stedet blir han riksarkivar på Akershus, dikter og forfatter.
Frihet, sannhet og rettferdighet er ledestjerner i alt Henrik skriver, enten han kritiserer grunnlovens antisemittisme (i diktsamlingene Jøden og Jødinden), dikter himmelstormende poesi (i Skabelsen, Mennesket og Messias), eller omdikter skolepensum til vers for arbeiderklassens barn (i tidsskriftet For Arbeidsklassen):
Den prægtigklædte Sommerfugl
er fløjen fra Guds Haand.
Han gav den gyldne Ringe;
og røde Purpurbaand.
Henrik var nasjonal kraftpatriot og bidro til å gjøre 17. mai til en politisk festdag. Et gjennombrudd kom med Torgslaget i 1829, hvor militære styrker ble satt inn mot en folkemasse som feiret nasjonaldagen – deriblant Henrik.
Diktningen og jobben som riksarkivar ga etter hvert inntekter nok til at han kunne gifte seg med Amalie Sofie Bekkevold (1819 – 1889) og bygge huset Grotten ved Slottsparken. En serie rettsaker mot en prokurator på Eidsvoll ødela økonomien, og han måtte se at Grotten gikk på auksjon:
Nu skal jeg blive -- o saa arm,
saa arm som ribbet Straa:
mit Huus og Grund,
min Hest og Hund
skal sælges nu i denne Stund.
I løpet av sitt korte, 37-årige liv etterlot Henrik seg en formidabel litterær produksjon som spenner over de fleste sjangre: Poesi, drama, polemikk, historiske verker, brev og opplysningsskrifter. I 1844 ble han alvorlig syk, antagelig av tuberkulose eller lungekreft, og døde året etter. Han ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. På monumentet står det at «taknemmelige jøder udenfor norriges grændser reiste ham dette minde». I dag er Grotten statens æresbolig for kunstnere.
Camilla Collett (1813 – 1895)
I selvbiografien I de lange Nætter fra 1863 skriver Camilla Collett om sine barneår i Kristiansand:
Ogsaa Kongsgaard og Bragdø, det deilige Bragdø, hvor mine Tanter boede, mindes jeg saa tydelig, som om jeg havde besøgt disse Steder igaar. Jeg følte allerede da det forunderligt fortryllende ved Skjærgaardsnaturen, der er at regne som et lyst, muntert, naivt Barneeventyr, mod Indlandets storartede, overvældende, ofte pinlig lægselsvækkende Skjønhed.
I motsetning til de fleste andre kvinner i sin tid får hun en grundig utdannelse. På Eidsvold følger hun huslærerens undervisning sammen med sine brødre, og 13 år gammel begynner hun på pikeskole i Christiania. Deretter følger to år ved en av de beste skolene i Norden, hos herrnhuterne i Christiansfeld i Slesvig. Når hun returnerer til Eidsvoll som 16-åring, behersker hun både tysk og fransk. Men hun savner å kunne bruke evnene sine. Brev- og dagbokskriving blir hennes «forfatterskole».
På 1830-tallet forelsker hun seg i Johan Sebastian Welhaven, men kan ikke få ham på grunn av konfliktene mellom ham og broren Henrik. Det fører til at forholdet mellom Camilla og Henrik etter hvert blir nokså anstrengt. Som hun skriver i selvbiografien: «Vore Veier skiltes, maatte skilles, for aldrig mere hernede at forenes. Min Broder!»
I 1841 gifter hun seg med Peder Jonas Collett, jurist og professor ved universitetet. De får fire gutter: Robert, Alf, Oscar og Emil. Etter mannens død vokser to av barna opp hos slektninger av faren, men Camilla tar seg av Alf og Emil. Hun gifter seg ikke igjen.
Gjennombruddet som forfatter kommer med romanen Amtmandens Døtre, som publiseres i to deler i 1854 – 55. Det er en kritikk av fornuftsekteskapet og kvinnens stilling i samfunnet, som hun omtaler som «et Skrig, mit Livs lenge tilbakeholdte». I selvbiografien I de lange Nætter fra 1863 gjør hun seg selv til hovedperson, noe som ikke var passende for en kvinne: «jeg taler i første Person singularis».
Collett bygger en tilværelse som omflakkende skribent og fri intellektuell, med reiser til blant annet Roma, Berlin, Stockholm og København. Fra 1868 skriver hun utelukkende essays og artikler for aviser og tidsskrifter, og markerer seg som Norges første feministiske litteraturkritiker. Disse skriftene utgis senere i bokform, med titler som Mod Strømmen og Sidste Blade. Etter stiftelsen av Norsk Kvindesagsforening i 1884 utnevnes hun til æresmedlem, og hun hylles offentlig på sin 80-årsdag i 1893. Hun dør i 1895 og gravlegges på Vår Frelsers gravlund.
