Ole Brodersen
En tids horisont
11.10.–30.12.2025
Bomuldsfabriken Kunsthall, 3. etasje

I En tids horisont tar Ole Brodersen blant annet oss med til Lyngør – et levende, men sårbart øysamfunn i havgapet. Gjennom poetiske og eksperimentelle fotografier vever han sammen menneskene, landskapet og havet som omgir dem.

I en av seriene har Brodersen gitt sine naboer kameraet i hånd og latt deres blikk forme portrettet av stedet – et portrett av tilhørighet, tid og endring.

Utstillingen spenner fra stille horisonter til abstraherte seil i bevegelse, og inviterer publikum til å reflektere over naturens skjulte bevegelser og hva som binder oss til et sted.

Tilknyttet utstillingen har Brodersen utgitt en fotobok som, gjennom fotografier og tekster, utforsker kreftene som langsomt former små steder og samfunn, og hva slike steder betyr for oss – både lokalt og universelt. Boken inneholder bidrag fra Johan Harstad, Simen Tveitereid, Dag O. Hessen, Håkon Haugland og Simon Bainbridge, som med ulike blikk ser på hva steder kan være og hvordan de kan bevares.

En tids horisont

Tekst av Åse Kamilla S. Aslaksen – kurator ved Bomuldsfabriken Kunsthall

I utstillingen En tids horisont av Ole Brodersen blir vi møtt av en blå vegg, der en bølge er komponert av mindre fotografier i sort-hvitt. Helheten viser oss et levende hav og fører oss til horisonten.

Fra hav til havn. Når vi beveger oss videre inn i utstillingen, kan vi blant annet oppleve en tapetsert vegg som viser et kart over Lyngør. På tapetet henger ulike portretter av det lille øysamfunnets innbyggere. Portrettene er plassert i nærhet av deres faktiske hus og hjem, som også er synlige i fotografiene. Som publikummer blir man stående igjen og lure: Hva blir egentlig portrettert her? Lyngør, husene eller menneskene?

Teknisk jobber Brodersen med flere eksponeringer, lang lukkertid og fremkalling i mørkerom, hvor han i verkene balanserer mellom kontroll og tilrettelegging for – og utslag av – tilfeldigheter. Kontrollen har han også gitt fra seg i denne serien. Denne har han overgitt til sine naboer. De har fått en utløser og selv valgt når bildet ble tatt, på denne måten er det gjennom deres blikk og valg vi møter dem og stedet. Slik Brodersen jobber med fotografiene i denne serien kan vi kanskje ikke skille mellom hva og hvem som er portrettert – uten mennesker, intet hus – og uten mennesker i hus, intet samfunn. Deres bostedsvalg og liv, og deres portrett og tilstedeværelse, er en del av navlestrengen til stedet – for hvor de bor, og at de faktisk bor i Lyngør, gjør at de kollektivt skaper et portrett av et levende samfunn og sted. 

De fastboende har også fått være medvirkende ved å bestemme utvalget i den mer abstrakte fotoserien I Love This Time of Year Too. Serien er en hommage til Dag Alveng, som på 2000-tallet laget seieren I Love This Time of Year. Motivene er fra New York. I sin serie har Brodersen, som Alveng, brukt kvadruppel eksponering. Dette betyr at motivet har en fireganget eksponering på samme negativ. I tillegg har Brodersen, igjen som Alveng, dreiet objektet 90 grader for hver eksponering. Dette gjør at retningen av motivet oppheves, og blir nesten som et fryst bilde fra et kaleidoskop. Fotografiene får med dette en mer abstrakt karakter og fanger ikke bare ett øyeblikk i sin prosess, men også en lengre tidsperiode. Serien referer til flere historiske forbindelser, både mellom Alveng og Brodersen, men først og fremst mellom Lyngør og New York. New York var et velkjent anløp for sjømenn fra Lyngør. En vesentlig forskjell fra serien til Alveng er at Brodersen i sin serie har et fravær av mennesker. Fotografiene hans viser motiver og utdrag fra landskap i Lyngør. Fastboende har fått være med i utvelgelsen av motivene, og på den måten er kanskje fraværet av mennesker i serien ikke like sant. Deres tilstedeværelse er dog ikke synlig i selve verket, men samtidig er de gitt en enda større tilknytning til verket vi som publikummer faktisk ser. Gjennom sin tittel– I Love This Time of Year Too – tilfører Brodersen en dualitet.  Fotografiene er nemlig tatt utenfor den travle sommersesongen, hvor tempoet og hverdagen får en egen tid og gang. Under vintersesongen står de fleste av husene i Lyngør tomme, uten liv, da deres eiere flest foretrekker dem som sommerhus.

I det innerste rommet kan en nesten lukte salt sjø og høre bølgene slå mot land (eller meske seg mot vannlinjen til en båt). Her presenterer Brodersen både nye og eldre verk, som viser en ren teknisk utvikling og eksprementing med fotografiet som medium og teknikk. I enkelte av verkene er seil satt inn i motivet. Gjennom bruk av lang lukkertid inntar seilet en mer abstrakt form og synliggjør sine bevegelser i vinden, på en mer avslørende måte enn hva mennesket vanligvis oppfatter og ser. Seilet er et viktig element for Brodersen, som er sønn av en seilmaker, og gjennom slekt har en sterk forbindelse til det maritime. Er verkene et selvportrett fremkalt i Lyngørs landskap? Den lange lukkertiden og dobbelteksponeringen gjør noe med hvordan vi opplever tid og prosess. Øyeblikket oppheves, og det blir en stille og saktegående fangst av tiden som streifer forbi i landskapet, slik tiden og livet kan oppleves utenfor høysesongen.

I dette rommet er det havet som står i fokus. Lyngør lever med havet, slik som mange andre mennesker gjør over hele verden. Ja, vi lever alle med havet, enten om vi har sjøgløtt eller ei, for mellom 50 til 80 prosent av oksygenet i atmosfæren har blitt produsert av marine organismer. Havet forbinder oss. Verkene fra havet er i seg selv fotografier og dokumentasjon av landskap, et landskap i endring blant annet grunnet klimaendringer og forurensing av havet. Havet gir oss en horisont og kan vise til en sakte, men sikker, endring over tid. Havmotivene, sett i dialog med seriene fra Lyngørs befolking, kan trigge refleksjoner rundt spørsmål som; hva vil Lyngør være om 50 år? Vil Lyngør i det hele tatt være om 100 år? Ifølge Kartverket vil Brodersen sitt hus være ubeboelig i 2075. Det virker kanskje dystopisk at et sted simpelt hen kan forsvinne, men dette gir oss en vekker rundt stedets sårbarhet, egenart og muligheter dette bærer med seg, både for seg selv og for mindre samfunn. For så lenge mennesker er i hus, og husene står støtt, er det liv. Og der det er liv, er det – som kjent – håp.

Fotografiene til Brodersen vitner om en tilstedeværelse, som i livets egenart har sin tids horisont. Det er nemlig ikke gitt at det for alltid bor folk på steder som Lyngør. Under seilskutetiden var det stor befolkningsvekst, så i 1890 var det 559 innbyggere på øyene som utgjør Lyngør. Nedgangen kom med damp og stålskipene og startet for alvor rundt 1920-tallet. Rundt 1960 var det cirka 200 innbyggere. I dag er de 45. Endringer skjer, og ytre påvirkninger fra større samfunnsstrukturer slår inn – kanskje ikke som en flodbølge – men sakte og sikkert sammen med ballastvannet av bolig som investeringsobjekt, stadig flere hus med menneskelig helårsfravær og offentlige nedskjæringer. Dette tærer på og sliper ned mindre samfunn som Lyngør. Brodersen sin utstillingstittel En tids horisont viser dermed ikke kun til havets horisontlinje, eller til en tids horisont i Lyngørs historie. Utstillingen gir oss en imaginær horisont som kan lede tankene til hva vi har og hva vi kan miste, til samtid og en mulig fremtid. Den kan oppfattes som en politisk skildring og en invitasjon til å komme nær portretter av livene som leves og som samtidig skaper samfunn, selv på de minste steder.